torsdag 12. september 2013

Rettsakens tredje dag er over
Tilbake sitter jeg med samme følelse som jeg alltid har hatt:
Misjonærenes barn var en salderingspost for misjonen. Vi var ikke en del av misjonens sak. Vi var en merkostnad - og det skulle spares på alle bauer å kanter for at foreldrene skulle kunne være misjonærer, og samtidig ha sine fordyrende små barn med seg.
Disse barna skulle selvsagt får mat og seng og et sted å vaske seg.  Men utover det måtte det da være nok å ansette en husfar og en husmor til å ha omsorgen for 27 barn.

På Taiwan gikk husmor og husfar på skift og jobbet annehver dag i den tiden overgrepene skjedde.  Altså var det ett menneske som skulle ha omsorgen for 27 barn,  fra de sluttet på skolen til de lå i sengen. Denne personen skulle si gonatt til hver av dem, trøste dem som hadde problemer eller lengtet hjem . Ikke rart, som ett vitne hadde obeservert: Barna sultet etter voksenkontakt.  Jeg har fire barn selv. Jeg synes jo fire barn var travelt nok i leggetiden da de var små.

 Idag var den også en misjonærfar som tok alt ansvaret på seg fordi han selv hadde valgt å være misjonær,  og derfor var det hans og ikke misjonens ansvar at barna hans ble sendt på internatskolen. Han mente han kunne ha valgt noe annet hvis han ville.  Jeg undres. Kunne han virkelig det? Hvis han ikke reiste ut når barna skulle på skolen, da ville misjonen ha inverstert i hans utdanning forgjeves., en utdanning som han ikke knne bruke til stor annet enn å være forkynner.
Hvis han sendte barna til en annen skole enn internatskolen han ble tibudt av misjonen,  så ville misjonen gå glipp av kr 50 000 som de fikk i støtte fra Norge for hvert barn som gikk på skolen. De ville da i tillegg måtte betale skolepenger til den lokale skolen foreldrene evt valgte. Og når de først hadde bygd denne internatskolen til misjonærbarna, da følte vel alle at de måtte være solidariske og bruke den? Det var nå i alle fall mitt inntrykk av misjonærenes skolevalg da jeg selv bodde i Japan i voksen alder.

Det var som denne misjonærfaren han tok på seg en Jesus rolle og tok all skyld på seg.  - Hvorfor skulle han ta alt ansvar fra misjonsorganisasjonen som sto ansvarlig for driften av internatet? Han mente at ved å ta ansvar, var han et selvstendig ansvarlig menneske. Bør da ikke misjonen også bestrebe seg på det samme? Å være ærbar og ansvvarlig for de valgene de tok budsjettmessig ved å ansette så få.  Man trenger vel ikke  sakkyndige for å skjønne at 27 barn på to mennesker er altfor mye? Det skulle være nok med sundt misjonsvett.


Alt i alt skjønner jeg ikke hvorfor misjonen vil gå til rettsak. Hva er det de vil bevise? At de ikke er juridisk ansvarlige? For hvem ? For seg selv? 
Er ikke poenget å ta et ansvar, vise barmhertighet overfor sine egne  minste små , slik de ellers forkynner og holder kurs om i hele verden. 

Hvorfor ikke ta et ansvar ved å gjøre pp saken? Få saken ut av verden - så vil de oppleve både ro og beundring både innen og utenfor sine egne rekker.

Bibelen sier noe om la de små barna komme til meg. Hvis disse gode idealistene også hadde tatt seg tid til å lytte til de minste små på internatskolene fra starten, hadde de idag sittet inne med stor kunnskap. Ja de hadde ikke måttet si: Vi visste ikke bedre den gangen. Men hvem lytter til små barn?

Kan vi stole på misjonen når vi sender våre barn på deres leirer og arrangementer? Vil de ta ansvar om det skjer noe med våre barn der? De tar ikke ansvar når noe kriminelt skjer på deres internatskoler. Vil de si at det var foreldrenes valg hvis det skjer noe med barna på leirene deres også? Tør vi stole på dem?

Hilsen  Grete Salomonsen


4 kommentarer:

  1. Så bra du blogger, Grete!! Viktig viktig!!

    SvarSlett
  2. Ja - viktig - vi må slå ring rundt henne

    SvarSlett
  3. Hei! Kan du kanskje skrive en historie om deg ?

    SvarSlett
    Svar
    1. Nå har jeg endelig begynt på min egen historie - endelig klar til å klare det ...

      Slett