Tanker i trappen

Sitter i trappen til loftet og hører mus som kravler over hodet på meg - i taket. Rare lyder. Ellers er alt stille.
Godt å bare sitte her - og skrive litt.
En underlig tid dette - med så mye varsling om sykdom som skal komme over oss. Om vaksiner vi burde ta, eller ikke burde ta, men som vi ikke kan ta fordi de ikke er tigjengelige.
Vi reagerer med frykt. Litt av et våpen det. Frykt mener jeg. Et effektivt våpen for å få folk til å lystre - i alle fall på kort sikt.
Men hva kan det føre til på lang sikt? Når man oppdager at faren ikke var så stor?
Frykt er ikke i kjærligheten står det i den gode bok.
Frykt ikke. Bekymre deg ikke. Det står til og med skrevet som befalinger. Ikke som råd - men som befaling. Av og til trenger vi vel å ristes ut av denne frykten og ut av alle bekymringene.
Det er vel ikke særlig lurt å ta sine valg på grunn av frykt. Ikke lurt å la frykten få lede en fremover (eller bakover) i livet.
Heller sitte en stund i trappen og vente til frykten må vike for fornuften.

Heller tvinge hodet i motsatt retning - oppdage alt jeg har rundt meg - oppdage og takke for det jeg har.
Bekymre deg ikke for det du ikke har. Men takk for det du har.
Og jeg har en fin trapp å sitte i
Jeg begynner her -
med å takke for trappen.

Talenter

Det flommer over av talenter i vår by. Denne uken har jeg møtt den ene overraskelsen etter den andre. "Jeg visste ikke at du kunne...." replikken er blitt gjentatt og gjentatt. Det er som sommersola lokker fram inspirasjon i folk til å våge å vise at de kan noen ting. For det er ikke lett for oss litt eldre nordmenn alltid å innrømme at vi er flinke til noe. Vi vil ikke by oss frem - Skal vi fram med noen talenter må vi vil helst bli oppdaget av noen andre. Og så må de helst be oss tre eller fire ganger før vi endelig sier ja.
Men det er godt å se at neste generasjon tør. De tør å fortelle andre hvor flinke de har vært, hvor flinke de er, og hvor flinke de kan bli.
Kanskje det er derfor det dukker opp så mange talenter denne uken. Ungdommen har ferie og byr seg frem. Det er en fin trend.

GAMMAN og HIMMEL-LENGT

Er det flere enn meg som i oppveksten levde på framtiden? Som tenkte at bare de og de betingelsene kommer på plass blir livet mitt bra?

Jeg bodde i Japan og gikk på internatskole. Vi fikk vite om drømmelandet Norge. Jeg tenkte at når jeg en gang kom til Norge ville alt bli bra. Men det ble seltt ikke slik. jeg fikk mange ulykkelige stunder i Norge.

Da satte jeg meg andre betingelser: Når jeg blir ferdig med dette prosjektet, når jeg klarer å oppnå disse ønskene, eller: bare jeg får disse forventingene innfridd - da begynner mitt egentlige liv. Da blir jeg lykkelig.

Etter at jeg ble kreftsyk snudde mange av disse tankene seg om til: " Det er nå jeg lever. Jeg har mange gleder her og nå. Ja. Jeg gleder meg til hver dag jeg får leve. "
Man blir bare ulykkelig av å sette framtids - betingelser for å bli tilfreds. Man kan risikere å aldri bli tilfreds.
Som for eksempel:
"Når jeg får av meg 5 kilo", eller "Når jeg gifter meg" eller "Når jeg blir ferdig med dette prosjektet" eller "Når jeg får en bedre jobb" ... og så videre. Det ender opp med at man bare lever i fremtiden.
Til slutt blir det kanskje til at: "Bare jeg kommer til himmelen blir allting bra. "
Jeg har ingen ting imot himmellengt. Jeg har mye av det selv. Men hvis den sterke himmelengten er der fordi man er ulykkelig på jorden, blir det feil.

Japanere kaller det GAMMAN. Man skal gjøre GAMMAN - bite tennene sammen, stå på og gjøre sin plikt, holde ut. En vakker dag blir allting bra.
GAMMAN er en dyd - men denne dyden kan også føre til tragiske konsekvenser. En dag kan det bli for mye GAMMAN.
Hvis man går gjennom livet og bare holder ut hele tiden i vente av at noe bedre skal skje, kan man bli dypt ulykkelig.

Ja, vi blir bedre mennesker av å være tålmodige og utholdende. Men noen av oss kan være for tålmodige og for utholdende.
Det er i alle fall ikke sundt å gå gjennom hele livet med GAMMAN som eneste overskrift.

Livet er en gave, en positiv gave. Uansett livssituasjon er det noen som klarer å leve i takknemlighet. Det går faktisk an. Men med alt for mye GAMMAN kan gleden over livet også forsvinne.

Så jeg vil slutte å sette framtidige betingelser for glede og lykke. Jeg finner gleder her og nå, hver dag. Selv i gjørma vokser det faktisk blomster.

Livet under en oljeparaply

Regn er deilig idag. Kan sitte inne uten å tenke at jeg burde være ute. En gang i livet arbeidet jeg på EXPO 70 i Osaka. Jeg ble intervjuet i mange blader og aviser fordi jeg var blond men likevel snakket flytende japansk, noe de dengang opplevde som et fenomen. Da kom jeg til å nevne at jeg likte regntiden i Japan for da kunne jeg kose meg under de gamle deilige olje- papirparaplyene. Lukten og lyden av regn på dem er helt spesiell. De følgende dagene fikk jeg 33 slike paraplyer i posten! Hærlig. Jeg delte ut til mine kolleger og tok med meg fem av dem til Norge. Nå henger det tre i taket i stua vår. Alle burde få oppleve styrtregn under en slik paraply.

PÅ DENNE STORE DAG

En stor dag må det jo være når en oppretter sin første blogg og blir en av de mange skrivetrengte bloggere!
Kanskje er det slik at hvis man ikke blogger på en eller annen måte så er man ikke riktig blitt til?
Bloggere har vel eksistert siden huleboere risset dem inn i stein og fjell. De ville også melde sn eskistens der ute i sin cyberspace: Hei verden. Her er jeg.

For tiden skriver jeg bok av en spille film jeg holder på å lage ved navn Yohan barnevandrer. Det er mange valg å ta - i hver setning - i hver retning. Og etter hvert valg farer bare fortelligen av sted fortere enn jeg klarer å skrive den ned. Til jeg ommer til neste valg. Blir ganske utkjørt ettter 2 timer. Tror det kan bli godt å blogge litt da, og slappe litt av.
Så der var min første blogg...