Sitter i trappen til loftet og hører mus som kravler over hodet på meg - i taket. Rare lyder. Ellers er alt stille.
Godt å bare sitte her - og skrive litt.
En underlig tid dette - med så mye varsling om sykdom som skal komme over oss. Om vaksiner vi burde ta, eller ikke burde ta, men som vi ikke kan ta fordi de ikke er tigjengelige.
Vi reagerer med frykt. Litt av et våpen det. Frykt mener jeg. Et effektivt våpen for å få folk til å lystre - i alle fall på kort sikt.
Men hva kan det føre til på lang sikt? Når man oppdager at faren ikke var så stor?
Frykt er ikke i kjærligheten står det i den gode bok.
Frykt ikke. Bekymre deg ikke. Det står til og med skrevet som befalinger. Ikke som råd - men som befaling. Av og til trenger vi vel å ristes ut av denne frykten og ut av alle bekymringene.
Det er vel ikke særlig lurt å ta sine valg på grunn av frykt. Ikke lurt å la frykten få lede en fremover (eller bakover) i livet.
Heller sitte en stund i trappen og vente til frykten må vike for fornuften.
Heller tvinge hodet i motsatt retning - oppdage alt jeg har rundt meg - oppdage og takke for det jeg har.
Bekymre deg ikke for det du ikke har. Men takk for det du har.
Og jeg har en fin trapp å sitte i
Jeg begynner her -
med å takke for trappen.
