Rettsakens tredje dag er over
Tilbake sitter jeg med samme følelse som jeg alltid har hatt:
Misjonærenes barn var en salderingspost for misjonen. Vi var ikke en del av misjonens sak. Vi var en merkostnad - og det skulle spares på alle bauer å kanter for at foreldrene skulle kunne være misjonærer, og samtidig ha sine fordyrende små barn med seg.
Disse barna skulle selvsagt får mat og seng og et sted å vaske seg.  Men utover det måtte det da være nok å ansette en husfar og en husmor til å ha omsorgen for 27 barn.

På Taiwan gikk husmor og husfar på skift og jobbet annehver dag i den tiden overgrepene skjedde.  Altså var det ett menneske som skulle ha omsorgen for 27 barn,  fra de sluttet på skolen til de lå i sengen. Denne personen skulle si gonatt til hver av dem, trøste dem som hadde problemer eller lengtet hjem . Ikke rart, som ett vitne hadde obeservert: Barna sultet etter voksenkontakt.  Jeg har fire barn selv. Jeg synes jo fire barn var travelt nok i leggetiden da de var små.

 Idag var den også en misjonærfar som tok alt ansvaret på seg fordi han selv hadde valgt å være misjonær,  og derfor var det hans og ikke misjonens ansvar at barna hans ble sendt på internatskolen. Han mente han kunne ha valgt noe annet hvis han ville.  Jeg undres. Kunne han virkelig det? Hvis han ikke reiste ut når barna skulle på skolen, da ville misjonen ha inverstert i hans utdanning forgjeves., en utdanning som han ikke knne bruke til stor annet enn å være forkynner.
Hvis han sendte barna til en annen skole enn internatskolen han ble tibudt av misjonen,  så ville misjonen gå glipp av kr 50 000 som de fikk i støtte fra Norge for hvert barn som gikk på skolen. De ville da i tillegg måtte betale skolepenger til den lokale skolen foreldrene evt valgte. Og når de først hadde bygd denne internatskolen til misjonærbarna, da følte vel alle at de måtte være solidariske og bruke den? Det var nå i alle fall mitt inntrykk av misjonærenes skolevalg da jeg selv bodde i Japan i voksen alder.

Det var som denne misjonærfaren han tok på seg en Jesus rolle og tok all skyld på seg.  - Hvorfor skulle han ta alt ansvar fra misjonsorganisasjonen som sto ansvarlig for driften av internatet? Han mente at ved å ta ansvar, var han et selvstendig ansvarlig menneske. Bør da ikke misjonen også bestrebe seg på det samme? Å være ærbar og ansvvarlig for de valgene de tok budsjettmessig ved å ansette så få.  Man trenger vel ikke  sakkyndige for å skjønne at 27 barn på to mennesker er altfor mye? Det skulle være nok med sundt misjonsvett.

Alt i alt skjønner jeg ikke hvorfor misjonen vil gå til rettsak. Hva er det de vil bevise? At de ikke er juridisk ansvarlige? For hvem ? For seg selv? 

Er ikke poenget å ta et ansvar, vise barmhertighet overfor sine egne  minste små , slik de ellers forkynner og holder kurs om i hele verden. 

Hvorfor ikke ta et ansvar ved å gjøre pp saken? Få saken ut av verden - så vil de oppleve både ro og beundring både innen og utenfor sine egne rekker.

Bibelen sier noe om la de små barna komme til meg. Hvis disse gode idealistene også hadde tatt seg tid til å lytte til de minste små på internatskolene fra starten, hadde de idag sittet inne med stor kunnskap. Ja de hadde ikke måttet si: Vi visste ikke bedre den gangen. Men hvem lytter til små barn?

Kan vi stole på misjonen når vi sender våre barn på deres leirer og arrangementer? Vil de ta ansvar om det skjer noe med våre barn der? De tar ikke ansvar når noe kriminelt skjer på deres internatskoler. Vil de si at det var foreldrenes valg hvis det skjer noe med barna på leirene deres også? Tør vi stole på dem?

Hilsen  Grete Salomonsen

 11.sept 2013 i Stavanger

Idag  for 12 år siden ble hele verden rystet av terrorhandlinger i NY. 

Idag var vi en liten flokk som ble rystet på Stavanger TInghus.

 Jeg har fått sittet og lyttet til rettsakens andre dag på tinghuset i Stavanger, og hørt på et misjonærbarn fortelle sin historie.

Et misjonærbarn våger å anmelde misjonsorganisasjoner for en traumatisk barndom.

Jeg aner ikke hva utfallet blir på denne rettsaken. På meg virker det som dommeren har mye sympati med misjonen fra før. Dommeren så mest på misjonens forsvarer når han skulle avtale tidspunkter.  Han brukte også misjonsfolkets uttrykk, sånn som ordet "misjonsmarken" i stedet for "utlandet".

Nåværende generalsekretær i NLM var framme og mente at misjonen hadde gjort hva de kunne for barna etter den kunnskapen de til enhver tid satt inne med.  Når organisasjonsledelsen fikk vite om problemer, handlet de, mente han. De hadde fulgt opp barn som hadde problemer, og familier som valgte å reise hjem fordi de ikke ville barna skulle går på internatskole. 

Har han ikke hørt oss? Vi som  oppelver å ikke ha blitt fulgt opp. Hvorfor sier flere misjonærbarn at de aldri fikk svar på brev de sendte til misjonen? Hvorfor fikk jeg ikke mer respons enn: "Da ber vi sammen til Gud om tilgivelse," da jeg fortalte litt av det jeg var blitt utsatt for på DNSJ (den norske skolen i Japan) til kretssækretæren i Agder NMS i 1968?  Det "svaret" - eller skal jeg heller si "løsningen" jeg fikk servert, satt i alle fall munnkurv på meg.  Dengang følte og trodde jeg at jeg selv var skyld i overgrepene som jevnlig ble påført meg da jeg gikk på misjonenes internatskole fra 2. til 4.klasse.

Neste gang, da Kari Grasmo i 1987 "avslørte" i mediene hva som hadde skjedd på skolen i Japan,  ville jeg ikke bli avslørt selv. Jeg var redd mien foreldre ville dø om de fikk greie på hva som hadde skjedd. Jeg følte ansvar for mine foreldre - selv da i voksen alder.

Da min far fikk greie på det fra andre var hans kommentar: "Men nå har du det greit"  - og jeg ville ikke volde ham sorg så jeg svarte: Ja far, nå gårdet greit." Og det gjorde det akkurat da - der og da.  Men ikke dagen etterpå , og mange dager etterpå.

Jeg tok mot til meg og nevnte saken forsiktig for flere misjonseldere flere år senere. Da lød svaret: "Det er en sak vi er ferdig med". Mer skulle  det ikke til for at jeg smatt unna og tagg.

Ååh som jeg lengtet etter at noen ville se meg, høre på meg, forstå at jeg bar på en verkebyll, på angst for å være alene, men samtidig isolerte meg mer og mer for ikke å bli konfrontert og måtte stå til rette for min skyld.

Et møte med Theo van der Velde snudde alt på hodet. Jeg hadde født en datter. Jeg var deprimert og klarte knapt å holde henne. Theo lyttet til meg i mange timer og forklarte for meg at det som skjedde var IKKE MIN SKYLD. SKAMMEN og skylden jeg uttallige ganger bad om tilgivelse for, var ikke min!

Nå vet jeg bedre. jeg har skjønt og lært å legge skylden på rette sted. Det har gjort meg friskere. Jeg snakker det vonde i senk. Jeg tier ikke lenger stille om hva som skjedde.

Detvar heller ikke mine foreldre som hadde kontroll over det daglige stellet på internatet. De var ikke der når jeg mistet en tann, når jeg ble febersyk, eller når jeg måtte sitte igjen i spisesalen for å spise opp sviskesuppa jeg ikke likte.

Det var personene som misjonen hadde ansatt som hadde ansvaret for mitt vesle liv den gangen. Jeg oppdaget snart at mine foreldre visste svært lite om min hverdag. De to dagene jeg var hjemme pr måned var det ingen bekreftende snakk eller spørsmål om ting som hadde skjedd på skolen eller med meg.

Foreldre var ikke særlig velkomne heller da de kom på besøk da jeg var liten. Husmor og husfar var alltid så slitne, og skulle de også ha med besøkende foreldre å gjøre i tillegg til oss, ble det for mye for dem.  Så jeg husker at min mor tok veldig hensyn til personalet - som var tre mennesker med ansvar for 28 barn fra 1.- 7. klasse sin skolegang og fritid og ve og vel.  Ikke rart de var slitne. Ikke rart de var strenge. Ikke rart de ikke så meg. Ikke rart jeg aldri tok kontakt med dem når jeg trengte hjelp. Ikke rart mine foreldre tok hensyn til dem og ikke ville være til mere bry enn nødvendig.

Mistilliten til voksne var der allerede fra første dag jeg ble satt bort på skolen. Kjenner det enda hvor alene jeg var i verden - og redd - for nå måtte jeg klare alt selv. Fy skam meg om jeg ikke klarte det. Og vholken sorg jeg ville da volde mine foreldre, misjonen og ikke minst Gud.

Må si at jeg beunderer henne som har anmeldt Misjonssambandet og Frikirken for omsorgsvikt og skesuelle overgrep på internatet misjonen drev i Taiwan. Hun vitnet idag - og jeg kjente meg igjen i alt hun sa.

Alt jeg hørte idag vitner om at vi er barn av ressursterke foreldre - problemet ligger ikke der. Flotte foreldre - som lydig fulgte sitt kall. Og som lydig lot seg flytte dit misjonen bestemte - om det var nærme eller langt borte fra barna.

Jeg var altså et misjonærbarn, det vil si barn av personer som stadig var på "scenen" og agiterte for  en viktig sak, var vi godt trente til å la saken komme før oss selv,  og til å tie for å beskytte våre foreldres sak  og misjonens sak. Våre foreldres arbeid og sak var viktigere enn noe annet. Om vi lengtet hjem, var det om å gjøre å ikke vise det.     

Oppfølging. Kari Grasmo forteller at hun ble tilbudt en tur til Japan og en liten sum. Hun måtte love å ikke gå videre med det. Er det å følge opp? Hvorfor anmeldte ikke misjonen overgriper i Japan mens han enda levde?

Mange år senere fikk jeg vite at overgiper hadde skrevet en tilståelse. Altså var der en erkjennelse jeg ikke fikk vite om i 1987. Den har jeg ikke fått sett.  Har aldri fått tilbud om å se den heller. Tvert imot har jeg fått et brev om at jeg ikke kan se den fordi den ikke er offentlig ... Så da er jeg - en som ble skadet av seksuelle overgrep  - plutselig del av offentligheten.  

Forstår ikke misjonsledere av 2013 at det betyr enormt å få se en slik skriftlig tilståelse? Forstår de heller ikke at disse sakene ikke forsvinner før det har vært et skikkelig oppgjør?

Jeg vet at det ikke var kriminellt å sende barn på internatskole.

Men det som skjedde på skolen av overgrep var kriminelle handlinger. Kan de virkelig bare toe sine hender og si VI BEKLAGER DET SOM SKJEDDE - men vi ERKJENNER IKKE  ANSVAR, eller ERSTATNINGSANSVAR.  De erkjenner ikke moralsk erstatningsansvar heller.

Utrolig at en kvinne vger å gå til sak likevel.

YCW - Yohan Child Wanderer rull 1,2 og 6 og 7 er ferdig klipt om - må se gjennom rullene 3,4 og 5 før de online klippes. Nå har jeg fått kose meg med det "hands on" alene - og det er sååå mange klipp vi ikke får med - spesiellt alle de "kilometerne" med bjørnungen. UUUUH. Men ikke alt som filmes kan med på en film - det er det som er hjerteskjærende når en bare har noe som er såååå bra!

I morgen drar jeg til Stavanger for å være der som støtte for en "kollega" - hun har gått til rettsak mot Frikirken og Misjonssambandet (NLM) for desekseuelle  overgrep hun ble utsatt for på DEn Norske skolen i Taiwan. Det er ikke kriminelt å drive internatskole - men den type aktivitet er kriminell - rett og slett - og volder skade for livet. Hun - som meg - appelerer ikke til eiernes juridiske ansvar, for sken er foreldet og det skjedde utenfor norges grenser der barnevern ikke hadde ansvar på den tiden. Men hun appelerer til deres moralsjke ansvar - og deres "misjonshjerte" - Det koster dem mye å redde mang andre ut av ødelagte liv i Taisan, Japan, Kamerun, etiopia ... alle steder de driver sin misjon - så kanskje noe av kostnadene kan gå til ødelagte liv som er et resutt av at deres arbeideres barns skolegang og internatopphold, som gjorde det mulig å drive mison for foreldre med barn på den tiden??? Jeg støtter henne 100 prosent og er superspent på utfallet.

http://m.vl.no/troogkirke/roser-overgrepsoffer-som-gar-til-rettssak-mot-

Litt av noen uker. Først premiere på alle STEMMER FRA ... filmene som jeg har produsert i år

http://www.stemmerfilm.com/225921708

En hærlig festforestilling der mennesker med bakrunn fra 9 forekjellige land benket seg på ALADDIN kino i Kristiansand.Ikke minst var det gledelig å kunne  presentere fire nye ferske kvinnelige regissører som har tatt hånd om hver sin film

Så anmelder Kris Kristoffersen sin ankomst - han skal holde konsert i Kristiansand! Vi hiver oss rundt og planlegger to ting:
Filme konserten
Få mer fortellerstemme av Kris til filmen Yohan barnevandrer.
Sigtor på NRK var så vennlig å stille opp som tekniker - og da Kris marsjerte inn i NRK sine korridorer , var det nesten som å se en korridor av andektige NRK arbeidere som så på legenden med beundring og respekt.
Og Kris leverte som en proff. Det jeg trodde ville ta mer enn to timer å lese inn gjorde han på under en time! d sivarme følsomme stemme. Nå gleder jeg meg til å legge det på YOHAN CHILDWANDRER - filmen er klippet om  mye annerledes enn den norske YOHAN BARNEVANDRER. Men fortellingen om barna som må reise av gårde hjemmefra for å arbeide på gårder langt borte er der enda.

Odd klarte å samle 8 kamera og 6 kamerafolk - så Kris sin konsert ble filmet fra alle vinkler. Det er fantastisk å oppleve så mange ivrige kamerapersoner som bare kommer på kort varsel i yr glede over å få være med. Det var Vegard og Adnen på hver sitt RED kamera, Odd Magne stilte med kran(!) og Jan Robert med 2 5D er, Odd hadde sitt GO PRO og sin Canon C300. Det skal bli moro å klippe det hele sammen!

Og Kris? Ja han bare strålte. Han sang mange flere sanger enn planlagt - men folk var lutter øre - det var en rik og magisk kveld for oss alle.