Livet under en oljeparaply

Regn er deilig idag. Kan sitte inne uten å tenke at jeg burde være ute. En gang i livet arbeidet jeg på EXPO 70 i Osaka. Jeg ble intervjuet i mange blader og aviser fordi jeg var blond men likevel snakket flytende japansk, noe de dengang opplevde som et fenomen. Da kom jeg til å nevne at jeg likte regntiden i Japan for da kunne jeg kose meg under de gamle deilige olje- papirparaplyene. Lukten og lyden av regn på dem er helt spesiell. De følgende dagene fikk jeg 33 slike paraplyer i posten! Hærlig. Jeg delte ut til mine kolleger og tok med meg fem av dem til Norge. Nå henger det tre i taket i stua vår. Alle burde få oppleve styrtregn under en slik paraply.

PÅ DENNE STORE DAG

En stor dag må det jo være når en oppretter sin første blogg og blir en av de mange skrivetrengte bloggere!
Kanskje er det slik at hvis man ikke blogger på en eller annen måte så er man ikke riktig blitt til?
Bloggere har vel eksistert siden huleboere risset dem inn i stein og fjell. De ville også melde sn eskistens der ute i sin cyberspace: Hei verden. Her er jeg.

For tiden skriver jeg bok av en spille film jeg holder på å lage ved navn Yohan barnevandrer. Det er mange valg å ta - i hver setning - i hver retning. Og etter hvert valg farer bare fortelligen av sted fortere enn jeg klarer å skrive den ned. Til jeg ommer til neste valg. Blir ganske utkjørt ettter 2 timer. Tror det kan bli godt å blogge litt da, og slappe litt av.
Så der var min første blogg...