Det flommer over av talenter i vår by. Denne uken har jeg møtt den ene overraskelsen etter den andre. "Jeg visste ikke at du kunne...." replikken er blitt gjentatt og gjentatt. Det er som sommersola lokker fram inspirasjon i folk til å våge å vise at de kan noen ting. For det er ikke lett for oss litt eldre nordmenn alltid å innrømme at vi er flinke til noe. Vi vil ikke by oss frem - Skal vi fram med noen talenter må vi vil helst bli oppdaget av noen andre. Og så må de helst be oss tre eller fire ganger før vi endelig sier ja.
Men det er godt å se at neste generasjon tør. De tør å fortelle andre hvor flinke de har vært, hvor flinke de er, og hvor flinke de kan bli.
Kanskje det er derfor det dukker opp så mange talenter denne uken. Ungdommen har ferie og byr seg frem. Det er en fin trend.
fredag 3. juli 2009
mandag 29. juni 2009
GAMMAN og HIMMEL-LENGT
Er det flere enn meg som i oppveksten levde på framtiden? Som tenkte at bare de og de betingelsene kommer på plass blir livet mitt bra?
Jeg bodde i Japan og gikk på internatskole. Vi fikk vite om drømmelandet Norge. Jeg tenkte at når jeg en gang kom til Norge ville alt bli bra. Men det ble seltt ikke slik. jeg fikk mange ulykkelige stunder i Norge.
Da satte jeg meg andre betingelser: Når jeg blir ferdig med dette prosjektet, når jeg klarer å oppnå disse ønskene, eller: bare jeg får disse forventingene innfridd - da begynner mitt egentlige liv. Da blir jeg lykkelig.
Etter at jeg ble kreftsyk snudde mange av disse tankene seg om til: " Det er nå jeg lever. Jeg har mange gleder her og nå. Ja. Jeg gleder meg til hver dag jeg får leve. "
Man blir bare ulykkelig av å sette framtids - betingelser for å bli tilfreds. Man kan risikere å aldri bli tilfreds.
Som for eksempel:
"Når jeg får av meg 5 kilo", eller "Når jeg gifter meg" eller "Når jeg blir ferdig med dette prosjektet" eller "Når jeg får en bedre jobb" ... og så videre. Det ender opp med at man bare lever i fremtiden.
Til slutt blir det kanskje til at: "Bare jeg kommer til himmelen blir allting bra. "
Jeg har ingen ting imot himmellengt. Jeg har mye av det selv. Men hvis den sterke himmelengten er der fordi man er ulykkelig på jorden, blir det feil.
Japanere kaller det GAMMAN. Man skal gjøre GAMMAN - bite tennene sammen, stå på og gjøre sin plikt, holde ut. En vakker dag blir allting bra.
GAMMAN er en dyd - men denne dyden kan også føre til tragiske konsekvenser. En dag kan det bli for mye GAMMAN.
Hvis man går gjennom livet og bare holder ut hele tiden i vente av at noe bedre skal skje, kan man bli dypt ulykkelig.
Ja, vi blir bedre mennesker av å være tålmodige og utholdende. Men noen av oss kan være for tålmodige og for utholdende.
Det er i alle fall ikke sundt å gå gjennom hele livet med GAMMAN som eneste overskrift.
Livet er en gave, en positiv gave. Uansett livssituasjon er det noen som klarer å leve i takknemlighet. Det går faktisk an. Men med alt for mye GAMMAN kan gleden over livet også forsvinne.
Så jeg vil slutte å sette framtidige betingelser for glede og lykke. Jeg finner gleder her og nå, hver dag. Selv i gjørma vokser det faktisk blomster.
Jeg bodde i Japan og gikk på internatskole. Vi fikk vite om drømmelandet Norge. Jeg tenkte at når jeg en gang kom til Norge ville alt bli bra. Men det ble seltt ikke slik. jeg fikk mange ulykkelige stunder i Norge.
Da satte jeg meg andre betingelser: Når jeg blir ferdig med dette prosjektet, når jeg klarer å oppnå disse ønskene, eller: bare jeg får disse forventingene innfridd - da begynner mitt egentlige liv. Da blir jeg lykkelig.
Etter at jeg ble kreftsyk snudde mange av disse tankene seg om til: " Det er nå jeg lever. Jeg har mange gleder her og nå. Ja. Jeg gleder meg til hver dag jeg får leve. "
Man blir bare ulykkelig av å sette framtids - betingelser for å bli tilfreds. Man kan risikere å aldri bli tilfreds.
Som for eksempel:
"Når jeg får av meg 5 kilo", eller "Når jeg gifter meg" eller "Når jeg blir ferdig med dette prosjektet" eller "Når jeg får en bedre jobb" ... og så videre. Det ender opp med at man bare lever i fremtiden.
Til slutt blir det kanskje til at: "Bare jeg kommer til himmelen blir allting bra. "
Jeg har ingen ting imot himmellengt. Jeg har mye av det selv. Men hvis den sterke himmelengten er der fordi man er ulykkelig på jorden, blir det feil.
Japanere kaller det GAMMAN. Man skal gjøre GAMMAN - bite tennene sammen, stå på og gjøre sin plikt, holde ut. En vakker dag blir allting bra.
GAMMAN er en dyd - men denne dyden kan også føre til tragiske konsekvenser. En dag kan det bli for mye GAMMAN.
Hvis man går gjennom livet og bare holder ut hele tiden i vente av at noe bedre skal skje, kan man bli dypt ulykkelig.
Ja, vi blir bedre mennesker av å være tålmodige og utholdende. Men noen av oss kan være for tålmodige og for utholdende.
Det er i alle fall ikke sundt å gå gjennom hele livet med GAMMAN som eneste overskrift.
Livet er en gave, en positiv gave. Uansett livssituasjon er det noen som klarer å leve i takknemlighet. Det går faktisk an. Men med alt for mye GAMMAN kan gleden over livet også forsvinne.
Så jeg vil slutte å sette framtidige betingelser for glede og lykke. Jeg finner gleder her og nå, hver dag. Selv i gjørma vokser det faktisk blomster.
Abonner på:
Innlegg (Atom)