11.sept 2013 i Stavanger

Idag  for 12 år siden ble hele verden rystet av terrorhandlinger i NY. 

Idag var vi en liten flokk som ble rystet på Stavanger TInghus.

 Jeg har fått sittet og lyttet til rettsakens andre dag på tinghuset i Stavanger, og hørt på et misjonærbarn fortelle sin historie.

Et misjonærbarn våger å anmelde misjonsorganisasjoner for en traumatisk barndom.

Jeg aner ikke hva utfallet blir på denne rettsaken. På meg virker det som dommeren har mye sympati med misjonen fra før. Dommeren så mest på misjonens forsvarer når han skulle avtale tidspunkter.  Han brukte også misjonsfolkets uttrykk, sånn som ordet "misjonsmarken" i stedet for "utlandet".

Nåværende generalsekretær i NLM var framme og mente at misjonen hadde gjort hva de kunne for barna etter den kunnskapen de til enhver tid satt inne med.  Når organisasjonsledelsen fikk vite om problemer, handlet de, mente han. De hadde fulgt opp barn som hadde problemer, og familier som valgte å reise hjem fordi de ikke ville barna skulle går på internatskole. 

Har han ikke hørt oss? Vi som  oppelver å ikke ha blitt fulgt opp. Hvorfor sier flere misjonærbarn at de aldri fikk svar på brev de sendte til misjonen? Hvorfor fikk jeg ikke mer respons enn: "Da ber vi sammen til Gud om tilgivelse," da jeg fortalte litt av det jeg var blitt utsatt for på DNSJ (den norske skolen i Japan) til kretssækretæren i Agder NMS i 1968?  Det "svaret" - eller skal jeg heller si "løsningen" jeg fikk servert, satt i alle fall munnkurv på meg.  Dengang følte og trodde jeg at jeg selv var skyld i overgrepene som jevnlig ble påført meg da jeg gikk på misjonenes internatskole fra 2. til 4.klasse.

Neste gang, da Kari Grasmo i 1987 "avslørte" i mediene hva som hadde skjedd på skolen i Japan,  ville jeg ikke bli avslørt selv. Jeg var redd mien foreldre ville dø om de fikk greie på hva som hadde skjedd. Jeg følte ansvar for mine foreldre - selv da i voksen alder.

Da min far fikk greie på det fra andre var hans kommentar: "Men nå har du det greit"  - og jeg ville ikke volde ham sorg så jeg svarte: Ja far, nå gårdet greit." Og det gjorde det akkurat da - der og da.  Men ikke dagen etterpå , og mange dager etterpå.

Jeg tok mot til meg og nevnte saken forsiktig for flere misjonseldere flere år senere. Da lød svaret: "Det er en sak vi er ferdig med". Mer skulle  det ikke til for at jeg smatt unna og tagg.

Ååh som jeg lengtet etter at noen ville se meg, høre på meg, forstå at jeg bar på en verkebyll, på angst for å være alene, men samtidig isolerte meg mer og mer for ikke å bli konfrontert og måtte stå til rette for min skyld.

Et møte med Theo van der Velde snudde alt på hodet. Jeg hadde født en datter. Jeg var deprimert og klarte knapt å holde henne. Theo lyttet til meg i mange timer og forklarte for meg at det som skjedde var IKKE MIN SKYLD. SKAMMEN og skylden jeg uttallige ganger bad om tilgivelse for, var ikke min!

Nå vet jeg bedre. jeg har skjønt og lært å legge skylden på rette sted. Det har gjort meg friskere. Jeg snakker det vonde i senk. Jeg tier ikke lenger stille om hva som skjedde.

Detvar heller ikke mine foreldre som hadde kontroll over det daglige stellet på internatet. De var ikke der når jeg mistet en tann, når jeg ble febersyk, eller når jeg måtte sitte igjen i spisesalen for å spise opp sviskesuppa jeg ikke likte.

Det var personene som misjonen hadde ansatt som hadde ansvaret for mitt vesle liv den gangen. Jeg oppdaget snart at mine foreldre visste svært lite om min hverdag. De to dagene jeg var hjemme pr måned var det ingen bekreftende snakk eller spørsmål om ting som hadde skjedd på skolen eller med meg.

Foreldre var ikke særlig velkomne heller da de kom på besøk da jeg var liten. Husmor og husfar var alltid så slitne, og skulle de også ha med besøkende foreldre å gjøre i tillegg til oss, ble det for mye for dem.  Så jeg husker at min mor tok veldig hensyn til personalet - som var tre mennesker med ansvar for 28 barn fra 1.- 7. klasse sin skolegang og fritid og ve og vel.  Ikke rart de var slitne. Ikke rart de var strenge. Ikke rart de ikke så meg. Ikke rart jeg aldri tok kontakt med dem når jeg trengte hjelp. Ikke rart mine foreldre tok hensyn til dem og ikke ville være til mere bry enn nødvendig.

Mistilliten til voksne var der allerede fra første dag jeg ble satt bort på skolen. Kjenner det enda hvor alene jeg var i verden - og redd - for nå måtte jeg klare alt selv. Fy skam meg om jeg ikke klarte det. Og vholken sorg jeg ville da volde mine foreldre, misjonen og ikke minst Gud.

Må si at jeg beunderer henne som har anmeldt Misjonssambandet og Frikirken for omsorgsvikt og skesuelle overgrep på internatet misjonen drev i Taiwan. Hun vitnet idag - og jeg kjente meg igjen i alt hun sa.

Alt jeg hørte idag vitner om at vi er barn av ressursterke foreldre - problemet ligger ikke der. Flotte foreldre - som lydig fulgte sitt kall. Og som lydig lot seg flytte dit misjonen bestemte - om det var nærme eller langt borte fra barna.

Jeg var altså et misjonærbarn, det vil si barn av personer som stadig var på "scenen" og agiterte for  en viktig sak, var vi godt trente til å la saken komme før oss selv,  og til å tie for å beskytte våre foreldres sak  og misjonens sak. Våre foreldres arbeid og sak var viktigere enn noe annet. Om vi lengtet hjem, var det om å gjøre å ikke vise det.     

Oppfølging. Kari Grasmo forteller at hun ble tilbudt en tur til Japan og en liten sum. Hun måtte love å ikke gå videre med det. Er det å følge opp? Hvorfor anmeldte ikke misjonen overgriper i Japan mens han enda levde?

Mange år senere fikk jeg vite at overgiper hadde skrevet en tilståelse. Altså var der en erkjennelse jeg ikke fikk vite om i 1987. Den har jeg ikke fått sett.  Har aldri fått tilbud om å se den heller. Tvert imot har jeg fått et brev om at jeg ikke kan se den fordi den ikke er offentlig ... Så da er jeg - en som ble skadet av seksuelle overgrep  - plutselig del av offentligheten.  

Forstår ikke misjonsledere av 2013 at det betyr enormt å få se en slik skriftlig tilståelse? Forstår de heller ikke at disse sakene ikke forsvinner før det har vært et skikkelig oppgjør?

Jeg vet at det ikke var kriminellt å sende barn på internatskole.

Men det som skjedde på skolen av overgrep var kriminelle handlinger. Kan de virkelig bare toe sine hender og si VI BEKLAGER DET SOM SKJEDDE - men vi ERKJENNER IKKE  ANSVAR, eller ERSTATNINGSANSVAR.  De erkjenner ikke moralsk erstatningsansvar heller.

Utrolig at en kvinne vger å gå til sak likevel.