Hvor står vi nå? Ligger vi dårligere an? 

Etter rettsaken i Stavanger - står vi som ble uttsatt for seksuelle overgrep på norske skoler i utlandet - svakere nå?

Jeg spør, ja, jeg spør om vi vant fram med noe som helst?
Det er en stund siden rettsaken. Men verden står ikke stille.
Kanskje vi som har opplevd overgrep er stille - selv har jeg måttet puste ut i en isolert "hule" titt og ofte siden siste "offentlige slag".

Misjonsledelsen i NLM klarte i alle fall å sette munnkurv på  den tapre jenta som anmeldte dem ved å betale hennes omkostninger i rettsrunde 1 -  mot å legge ned våpnene og ikke ta noen rettsrunde 2 - de betalte seg vekk fra en usikker "omkamp".
Vi kalte henne for "Siri". Av økonomiske grunner kunne ikke Siri gå videre. Og vi rundt henne klarte ikke å skrape sammen nok midler til en anke saken videre til TIngrettet.  "SIRI-aksjonen" ble nedlagt.

Er det rettferdig at det er de pengesterke som vinner fram?
Man må være rik for å gå til rettsak, også i Norge, ser det ut til. 
Hvor er rettsvernet?

Hun tapte i byretten. NLM hadde råd til å engasjere en stjerneadvokat (ufordragelig, men dyktig og skuppeløs) fra Oslo til byretten i Stavanger til å forsvare seg.  Jeg har hørt at Siri ville hatt større sjanse i TIngretten, - men det hadde hun ikke råd til! 

Misjonen hadde innsamlede misjonspenger å øse ut med.
Penger samlet inn til misjonsvirksomhet - Ja, penger som var samlet inn til den virksomheten som var årsaken til at misjonærenes barn ble plassert på internatskoler, og ble sårbare - så sårbare at flere av dem ble offer for seksuelle overgrep av tillitspersoner på misjonens skoler.

Nå ruller det opp liknende saker på en amerikansk skole  i Tokyo: ASIJ.
De har forsøkt å holde overgrepsaker skjult i mange år - akkurat som NLM og NMS og Frikirken gjorde etter at overgriper på den norske skolen i Japan tilstod misgjerningene. Kari Grasmo som gikk ut og fortalte om overgrepene på 80 tallet til mediene fikk også en slump med penger og måtte love å tie stille overfor offentligheten. 
Men ASIJ har gitt seg og vil nå betale erstatning for overgrep gjort på deres skole. Det er ikke noen skole drevet av noen kristen misjon, men de ser endlig sitt ansvar.
Hvor blir det av dere, misjonsorganisasjoner? Hvor blir det av dere som eide internatskoler der sårbare barn ble utsatt for seksuelle overgrep? Sjønner dere fremdeles ikke at livet etter internatskolen har vært tøft for oss?  Kan dere ikke forstå at livet for oss også har vært økonomisk sårbart.
Er et dypt "beklager" virkelig nok? Mener "misjonsfolket " - de som støtter misjonsorganisasjonene også det?
Hvor er våre støttespillere?

JEG KUNNE HA SVØMT I KLART VANN OVER GRUMSET HELE LIVET
Jeg kunne svømme fint over alt grumset. Vannet var krystallklart. Og lenge svømte jeg der, hærlig og fritt. 
Det hendte at bunnen ble rørt i, og litt av skittet kom opp. Men det sank ned igjen. Det skjedde hver gang mennesker kom for nær. 

Den tiden jeg giftet meg var jeg så travel at bunnen holdt seg i ro. 
Vi var begge i full jobb og mer. Jeg skrev og sang, laget dukketeater, gateteater, var i full jobb som redaktør av barnebladet Kom og Se, regisserte kortfilmer, og laget et hjem. 

Så kom barna som krøp inn under huden og vannet ble litt grumsete. 
Jeg oppdaget at de rundt meg observerte meg med undrende øyne. Noen kalte meg mystisk. De sa det positivt. De mente det var fordi jeg var "halvt japansk". 
De rundt meg ble mer og mer nysgierrige på hva som rørte seg inni meg. Antakelig ble jeg mer fjern jo mer de trengte seg på. Men de var lett å "lure" ved at jeg fortalte om alt mulig som virket personlig, men egentlig var helt uvesentlig. Jeg ble  mindre meddelsom om meg selv. 

Jeg unngikk venner som kom for nær. Fant alltid nye folk å være sammen med. Men meg selv og min aller nærmeste, min husbond, ble det vanekeligere å "lure".

Mine handlinger var enda ubevisste, men jeg ser det nå at mine unngåelser var fordi jeg ikke ville bli "oppdaget" - 
inntil en bombe falt og det ble brettet ut i #VG: Det hadde foregått seksuelle overgrep ved den norske skolen i Japan. Grumset kom opp. Det ble vanskelig å svømme. Jeg trodde jeg skulle drukne. 

Kanskje redningen var å drukne? Slik startet "avsløringene" på alvor, både for meg selv og for dem rundt meg. Jeg var da blitt 37 år.

Jeg kan spekulere om "hva ville hendt hvis..." . Jeg kan se det fra mange vinkler. Men min historie er er del av meg. Jeg har endelig akseptert den, og integrerer den litt etter litt. Den er en del av den jeg nå er.

Jeg er takknemlig for alle som har mast seg innpå meg - når det jeg bare ville var å  unngå nærvær. Hvor ofte satt jeg ikke på loftet når jeg ikke orket at noen kom nær.  Så ble det ropt og mast til jeg kom ut og ble med på kaffen, eller spillet, eller turen.

Jeg er takknemlig for dem som har trodd at jeg kunne mestre noe - også når når jeg smeltet til ingen ting. Takknemlig for de som så at jeg smeltet til ingen ting uten å skjønne hvorfor, og tok meg i forsvar. Takknemlig for dem som hentet meg inn når jeg rømte, både med kroppen og i hodet, og for dem som stanset meg fra selvskading når det var en fristende alternativ smerte.

Min takk går til min mann, og mine få venner som ikke lot meg gjemme meg, men  har trengt seg innpå og dradd meg ut. Døren jeg helst ville holde låst hele tiden, brøt de opp. Jeg har sjelden oppsøkt mennesker. Og noen har kanskje trodd at jeg avviste dem. OG det er vondt å tenke på at noen skulle kjenne seg avvist av meg.  Velsignet være dem som likevel oppsøkte meg. Ikke alle vet at deres nærvær brakte under inn i mitt liv.

Og bak det hele står Han. Jeg vet ikke hvor jeg ville vært uten å knnne gråte, være fortvilet og kjenne skammen og smerten sammen med Ham.  Ham som er den enste som holder min identitet fast og forteller meg hvem jeg egentlig er.  For i Ham er jeg er ikke det skitne, det unyttige, det uønskede, det udugelige barnet. I Ham finner jeg den Grete Han skapte og ville jeg skulle være. Gjennom Ham og de Han sender skrelles U-ene bort.

Tenker av og til på hvordan livet hadde vært hvis jeg ikke hadde hatt jevnlige besøk av en seksuell overgriper fra jeg var 8 til jeg var 11 år gemmel. Det er umulig å si. Men tankene hjemsøker meg oftere nå enn før. Hvordan ville jeg ha vært, hvilke andre veier ville jeg ha vandret enn dem jeg har gått? Det er kankje slike tanker alle får i min alder? jeg vet ikke. Og det er umulig å vite hva ellers ville ha skjedd. Jeg kan bare spekulere. Jeg er takknemlig for livet jeg har fått, for familie og alle gode mennesker jeg har møtt.
Men noe er jeg sikker på. Jeg - og mine nærmeste -  hadde sluppet mange vanskelige stunder som jeg kan linke direkte til overgrepene. Takk til dere som var der når det raste som verst inni meg.

http://www.nrk.no/programmer/tv/brennpunkt/1.6548864

Hun er det første tidligere misjonærbarnet som har gått til sivilt søksmål mot misjonsorganisasjoner for seksuelle #overgrep på internatskoler. Saken ble fulgt med stor interesse av andre tidligere #misjonærbarn. «Det har vært underlig å oppleve hvor villige organisasjonene har vært til å bruke store midler i sak mot en enkeltperson, etter at de i offentlige erklæringer påtok seg det moralske ansvaret for de belastninger mange misjonærbarn er påført i internat - slik det gikk frem av den store misjonærbarnundersøkelsen».

 http://www.dagen.no/2014/05/22/samfunn/forlik/misjonaerbarn/skyld/244992 

Hvor er #rettsikkerheten når de rike kan betale ved å presse på et forlik til den fattige, og på den måten få stanset en anke?
Hvorfor var NLM så ivrige etter å stanse anken at de punget ut me kr 500 000?
Hennes rådgivere mener anken ville hatt «betydelig bedre mulighet til å få gjennomslag i ankeinstansen - Var NLM så redd for denne anken?

Rettsakens tredje dag er over
Tilbake sitter jeg med samme følelse som jeg alltid har hatt:
Misjonærenes barn var en salderingspost for misjonen. Vi var ikke en del av misjonens sak. Vi var en merkostnad - og det skulle spares på alle bauer å kanter for at foreldrene skulle kunne være misjonærer, og samtidig ha sine fordyrende små barn med seg.
Disse barna skulle selvsagt får mat og seng og et sted å vaske seg.  Men utover det måtte det da være nok å ansette en husfar og en husmor til å ha omsorgen for 27 barn.

På Taiwan gikk husmor og husfar på skift og jobbet annehver dag i den tiden overgrepene skjedde.  Altså var det ett menneske som skulle ha omsorgen for 27 barn,  fra de sluttet på skolen til de lå i sengen. Denne personen skulle si gonatt til hver av dem, trøste dem som hadde problemer eller lengtet hjem . Ikke rart, som ett vitne hadde obeservert: Barna sultet etter voksenkontakt.  Jeg har fire barn selv. Jeg synes jo fire barn var travelt nok i leggetiden da de var små.

 Idag var den også en misjonærfar som tok alt ansvaret på seg fordi han selv hadde valgt å være misjonær,  og derfor var det hans og ikke misjonens ansvar at barna hans ble sendt på internatskolen. Han mente han kunne ha valgt noe annet hvis han ville.  Jeg undres. Kunne han virkelig det? Hvis han ikke reiste ut når barna skulle på skolen, da ville misjonen ha inverstert i hans utdanning forgjeves., en utdanning som han ikke knne bruke til stor annet enn å være forkynner.
Hvis han sendte barna til en annen skole enn internatskolen han ble tibudt av misjonen,  så ville misjonen gå glipp av kr 50 000 som de fikk i støtte fra Norge for hvert barn som gikk på skolen. De ville da i tillegg måtte betale skolepenger til den lokale skolen foreldrene evt valgte. Og når de først hadde bygd denne internatskolen til misjonærbarna, da følte vel alle at de måtte være solidariske og bruke den? Det var nå i alle fall mitt inntrykk av misjonærenes skolevalg da jeg selv bodde i Japan i voksen alder.

Det var som denne misjonærfaren han tok på seg en Jesus rolle og tok all skyld på seg.  - Hvorfor skulle han ta alt ansvar fra misjonsorganisasjonen som sto ansvarlig for driften av internatet? Han mente at ved å ta ansvar, var han et selvstendig ansvarlig menneske. Bør da ikke misjonen også bestrebe seg på det samme? Å være ærbar og ansvvarlig for de valgene de tok budsjettmessig ved å ansette så få.  Man trenger vel ikke  sakkyndige for å skjønne at 27 barn på to mennesker er altfor mye? Det skulle være nok med sundt misjonsvett.

Alt i alt skjønner jeg ikke hvorfor misjonen vil gå til rettsak. Hva er det de vil bevise? At de ikke er juridisk ansvarlige? For hvem ? For seg selv? 

Er ikke poenget å ta et ansvar, vise barmhertighet overfor sine egne  minste små , slik de ellers forkynner og holder kurs om i hele verden. 

Hvorfor ikke ta et ansvar ved å gjøre pp saken? Få saken ut av verden - så vil de oppleve både ro og beundring både innen og utenfor sine egne rekker.

Bibelen sier noe om la de små barna komme til meg. Hvis disse gode idealistene også hadde tatt seg tid til å lytte til de minste små på internatskolene fra starten, hadde de idag sittet inne med stor kunnskap. Ja de hadde ikke måttet si: Vi visste ikke bedre den gangen. Men hvem lytter til små barn?

Kan vi stole på misjonen når vi sender våre barn på deres leirer og arrangementer? Vil de ta ansvar om det skjer noe med våre barn der? De tar ikke ansvar når noe kriminelt skjer på deres internatskoler. Vil de si at det var foreldrenes valg hvis det skjer noe med barna på leirene deres også? Tør vi stole på dem?

Hilsen  Grete Salomonsen

 11.sept 2013 i Stavanger

Idag  for 12 år siden ble hele verden rystet av terrorhandlinger i NY. 

Idag var vi en liten flokk som ble rystet på Stavanger TInghus.

 Jeg har fått sittet og lyttet til rettsakens andre dag på tinghuset i Stavanger, og hørt på et misjonærbarn fortelle sin historie.

Et misjonærbarn våger å anmelde misjonsorganisasjoner for en traumatisk barndom.

Jeg aner ikke hva utfallet blir på denne rettsaken. På meg virker det som dommeren har mye sympati med misjonen fra før. Dommeren så mest på misjonens forsvarer når han skulle avtale tidspunkter.  Han brukte også misjonsfolkets uttrykk, sånn som ordet "misjonsmarken" i stedet for "utlandet".

Nåværende generalsekretær i NLM var framme og mente at misjonen hadde gjort hva de kunne for barna etter den kunnskapen de til enhver tid satt inne med.  Når organisasjonsledelsen fikk vite om problemer, handlet de, mente han. De hadde fulgt opp barn som hadde problemer, og familier som valgte å reise hjem fordi de ikke ville barna skulle går på internatskole. 

Har han ikke hørt oss? Vi som  oppelver å ikke ha blitt fulgt opp. Hvorfor sier flere misjonærbarn at de aldri fikk svar på brev de sendte til misjonen? Hvorfor fikk jeg ikke mer respons enn: "Da ber vi sammen til Gud om tilgivelse," da jeg fortalte litt av det jeg var blitt utsatt for på DNSJ (den norske skolen i Japan) til kretssækretæren i Agder NMS i 1968?  Det "svaret" - eller skal jeg heller si "løsningen" jeg fikk servert, satt i alle fall munnkurv på meg.  Dengang følte og trodde jeg at jeg selv var skyld i overgrepene som jevnlig ble påført meg da jeg gikk på misjonenes internatskole fra 2. til 4.klasse.

Neste gang, da Kari Grasmo i 1987 "avslørte" i mediene hva som hadde skjedd på skolen i Japan,  ville jeg ikke bli avslørt selv. Jeg var redd mien foreldre ville dø om de fikk greie på hva som hadde skjedd. Jeg følte ansvar for mine foreldre - selv da i voksen alder.

Da min far fikk greie på det fra andre var hans kommentar: "Men nå har du det greit"  - og jeg ville ikke volde ham sorg så jeg svarte: Ja far, nå gårdet greit." Og det gjorde det akkurat da - der og da.  Men ikke dagen etterpå , og mange dager etterpå.

Jeg tok mot til meg og nevnte saken forsiktig for flere misjonseldere flere år senere. Da lød svaret: "Det er en sak vi er ferdig med". Mer skulle  det ikke til for at jeg smatt unna og tagg.

Ååh som jeg lengtet etter at noen ville se meg, høre på meg, forstå at jeg bar på en verkebyll, på angst for å være alene, men samtidig isolerte meg mer og mer for ikke å bli konfrontert og måtte stå til rette for min skyld.

Et møte med Theo van der Velde snudde alt på hodet. Jeg hadde født en datter. Jeg var deprimert og klarte knapt å holde henne. Theo lyttet til meg i mange timer og forklarte for meg at det som skjedde var IKKE MIN SKYLD. SKAMMEN og skylden jeg uttallige ganger bad om tilgivelse for, var ikke min!

Nå vet jeg bedre. jeg har skjønt og lært å legge skylden på rette sted. Det har gjort meg friskere. Jeg snakker det vonde i senk. Jeg tier ikke lenger stille om hva som skjedde.

Detvar heller ikke mine foreldre som hadde kontroll over det daglige stellet på internatet. De var ikke der når jeg mistet en tann, når jeg ble febersyk, eller når jeg måtte sitte igjen i spisesalen for å spise opp sviskesuppa jeg ikke likte.

Det var personene som misjonen hadde ansatt som hadde ansvaret for mitt vesle liv den gangen. Jeg oppdaget snart at mine foreldre visste svært lite om min hverdag. De to dagene jeg var hjemme pr måned var det ingen bekreftende snakk eller spørsmål om ting som hadde skjedd på skolen eller med meg.

Foreldre var ikke særlig velkomne heller da de kom på besøk da jeg var liten. Husmor og husfar var alltid så slitne, og skulle de også ha med besøkende foreldre å gjøre i tillegg til oss, ble det for mye for dem.  Så jeg husker at min mor tok veldig hensyn til personalet - som var tre mennesker med ansvar for 28 barn fra 1.- 7. klasse sin skolegang og fritid og ve og vel.  Ikke rart de var slitne. Ikke rart de var strenge. Ikke rart de ikke så meg. Ikke rart jeg aldri tok kontakt med dem når jeg trengte hjelp. Ikke rart mine foreldre tok hensyn til dem og ikke ville være til mere bry enn nødvendig.

Mistilliten til voksne var der allerede fra første dag jeg ble satt bort på skolen. Kjenner det enda hvor alene jeg var i verden - og redd - for nå måtte jeg klare alt selv. Fy skam meg om jeg ikke klarte det. Og vholken sorg jeg ville da volde mine foreldre, misjonen og ikke minst Gud.

Må si at jeg beunderer henne som har anmeldt Misjonssambandet og Frikirken for omsorgsvikt og skesuelle overgrep på internatet misjonen drev i Taiwan. Hun vitnet idag - og jeg kjente meg igjen i alt hun sa.

Alt jeg hørte idag vitner om at vi er barn av ressursterke foreldre - problemet ligger ikke der. Flotte foreldre - som lydig fulgte sitt kall. Og som lydig lot seg flytte dit misjonen bestemte - om det var nærme eller langt borte fra barna.

Jeg var altså et misjonærbarn, det vil si barn av personer som stadig var på "scenen" og agiterte for  en viktig sak, var vi godt trente til å la saken komme før oss selv,  og til å tie for å beskytte våre foreldres sak  og misjonens sak. Våre foreldres arbeid og sak var viktigere enn noe annet. Om vi lengtet hjem, var det om å gjøre å ikke vise det.     

Oppfølging. Kari Grasmo forteller at hun ble tilbudt en tur til Japan og en liten sum. Hun måtte love å ikke gå videre med det. Er det å følge opp? Hvorfor anmeldte ikke misjonen overgriper i Japan mens han enda levde?

Mange år senere fikk jeg vite at overgiper hadde skrevet en tilståelse. Altså var der en erkjennelse jeg ikke fikk vite om i 1987. Den har jeg ikke fått sett.  Har aldri fått tilbud om å se den heller. Tvert imot har jeg fått et brev om at jeg ikke kan se den fordi den ikke er offentlig ... Så da er jeg - en som ble skadet av seksuelle overgrep  - plutselig del av offentligheten.  

Forstår ikke misjonsledere av 2013 at det betyr enormt å få se en slik skriftlig tilståelse? Forstår de heller ikke at disse sakene ikke forsvinner før det har vært et skikkelig oppgjør?

Jeg vet at det ikke var kriminellt å sende barn på internatskole.

Men det som skjedde på skolen av overgrep var kriminelle handlinger. Kan de virkelig bare toe sine hender og si VI BEKLAGER DET SOM SKJEDDE - men vi ERKJENNER IKKE  ANSVAR, eller ERSTATNINGSANSVAR.  De erkjenner ikke moralsk erstatningsansvar heller.

Utrolig at en kvinne vger å gå til sak likevel.