JEG KUNNE HA SVØMT I KLART VANN OVER GRUMSET HELE LIVET
Jeg kunne svømme fint over alt grumset. Vannet var krystallklart. Og lenge svømte jeg der, hærlig og fritt. 
Det hendte at bunnen ble rørt i, og litt av skittet kom opp. Men det sank ned igjen. Det skjedde hver gang mennesker kom for nær. 

Den tiden jeg giftet meg var jeg så travel at bunnen holdt seg i ro. 
Vi var begge i full jobb og mer. Jeg skrev og sang, laget dukketeater, gateteater, var i full jobb som redaktør av barnebladet Kom og Se, regisserte kortfilmer, og laget et hjem. 

Så kom barna som krøp inn under huden og vannet ble litt grumsete. 
Jeg oppdaget at de rundt meg observerte meg med undrende øyne. Noen kalte meg mystisk. De sa det positivt. De mente det var fordi jeg var "halvt japansk". 
De rundt meg ble mer og mer nysgierrige på hva som rørte seg inni meg. Antakelig ble jeg mer fjern jo mer de trengte seg på. Men de var lett å "lure" ved at jeg fortalte om alt mulig som virket personlig, men egentlig var helt uvesentlig. Jeg ble  mindre meddelsom om meg selv. 

Jeg unngikk venner som kom for nær. Fant alltid nye folk å være sammen med. Men meg selv og min aller nærmeste, min husbond, ble det vanekeligere å "lure".

Mine handlinger var enda ubevisste, men jeg ser det nå at mine unngåelser var fordi jeg ikke ville bli "oppdaget" - 
inntil en bombe falt og det ble brettet ut i #VG: Det hadde foregått seksuelle overgrep ved den norske skolen i Japan. Grumset kom opp. Det ble vanskelig å svømme. Jeg trodde jeg skulle drukne. 

Kanskje redningen var å drukne? Slik startet "avsløringene" på alvor, både for meg selv og for dem rundt meg. Jeg var da blitt 37 år.