lørdag 24. mai 2014

Jeg kan spekulere om "hva ville hendt hvis..." . Jeg kan se det fra mange vinkler. Men min historie er er del av meg. Jeg har endelig akseptert den, og integrerer den litt etter litt. Den er en del av den jeg nå er.

Jeg er takknemlig for alle som har mast seg innpå meg - når det jeg bare ville var å  unngå nærvær. Hvor ofte satt jeg ikke på loftet når jeg ikke orket at noen kom nær.  Så ble det ropt og mast til jeg kom ut og ble med på kaffen, eller spillet, eller turen.

Jeg er takknemlig for dem som har trodd at jeg kunne mestre noe - også når når jeg smeltet til ingen ting. Takknemlig for de som så at jeg smeltet til ingen ting uten å skjønne hvorfor, og tok meg i forsvar. Takknemlig for dem som hentet meg inn når jeg rømte, både med kroppen og i hodet, og for dem som stanset meg fra selvskading når det var en fristende alternativ smerte.

Min takk går til min mann, og mine få venner som ikke lot meg gjemme meg, men  har trengt seg innpå og dradd meg ut. Døren jeg helst ville holde låst hele tiden, brøt de opp. Jeg har sjelden oppsøkt mennesker. Og noen har kanskje trodd at jeg avviste dem. OG det er vondt å tenke på at noen skulle kjenne seg avvist av meg.  Velsignet være dem som likevel oppsøkte meg. Ikke alle vet at deres nærvær brakte under inn i mitt liv.

Og bak det hele står Han. Jeg vet ikke hvor jeg ville vært uten å knnne gråte, være fortvilet og kjenne skammen og smerten sammen med Ham.  Ham som er den enste som holder min identitet fast og forteller meg hvem jeg egentlig er.  For i Ham er jeg er ikke det skitne, det unyttige, det uønskede, det udugelige barnet. I Ham finner jeg den Grete Han skapte og ville jeg skulle være. Gjennom Ham og de Han sender skrelles U-ene bort.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar