fredag 23. mai 2014


Tenker av og til på hvordan livet hadde vært hvis jeg ikke hadde hatt jevnlige besøk av en seksuell overgriper fra jeg var 8 til jeg var 11 år gemmel. Det er umulig å si. Men tankene hjemsøker meg oftere nå enn før. Hvordan ville jeg ha vært, hvilke andre veier ville jeg ha vandret enn dem jeg har gått? Det er kankje slike tanker alle får i min alder? jeg vet ikke. Og det er umulig å vite hva ellers ville ha skjedd. Jeg kan bare spekulere. Jeg er takknemlig for livet jeg har fått, for familie og alle gode mennesker jeg har møtt.
Men noe er jeg sikker på. Jeg - og mine nærmeste -  hadde sluppet mange vanskelige stunder som jeg kan linke direkte til overgrepene. Takk til dere som var der når det raste som verst inni meg.

http://www.nrk.no/programmer/tv/brennpunkt/1.6548864

7 kommentarer:

  1. Takk for at du står fram.

    SvarSlett
    Svar
    1. Setter pris på denne responsen. Det har tatt år å gjøre det. Så mange hensyn å ta. Oppdaget etter hvert at det var terapi i å "snakke det ihjel"

      Slett
  2. Det har vært en lang prosess - inntil jeg nå oppdager hvor terapautisk det er å snakke det ihjel i stedet for å tie det ihjel.

    SvarSlett
  3. Så sterkt å stå fram så tydelig, Grete! Jeg beundrer deg for det. Er rørt. Takk for at du står opp for deg selv og andre! Du er modig og sterk. Det er vondt å høre og lett å kjenne igjen sårheten i "tenk om bare. . ". . . varm hilsen fra en som heier på deg :)

    SvarSlett
  4. Hei. Så fint at du deler slike tanker. Jeg har også tenkt slik mang en gang. Hvordan hadde mitt liv hvis jeg hadde vært foruten overgrepene.
    Det er et godt spørsmål.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja - det er jo umulig å vite helt. Men til slutt så blir det en del av en selv og jeg må leve med det - som en del av meg. Det varte bare i 3 år men har likvel gjennomsyret alle mine påfølgende år. Jeg har nå endelig lært at det er terapi for meg i å snakke det ihjel. Og at det er noe som er mye større enn alt dette her verdt å leve for.

      Slett