JEG KUNNE HA SVØMT I KLART VANN OVER GRUMSET HELE LIVET
Jeg kunne svømme fint over alt grumset. Vannet var krystallklart. Og lenge svømte jeg der, hærlig og fritt. 
Det hendte at bunnen ble rørt i, og litt av skittet kom opp. Men det sank ned igjen. Det skjedde hver gang mennesker kom for nær. 

Den tiden jeg giftet meg var jeg så travel at bunnen holdt seg i ro. 
Vi var begge i full jobb og mer. Jeg skrev og sang, laget dukketeater, gateteater, var i full jobb som redaktør av barnebladet Kom og Se, regisserte kortfilmer, og laget et hjem. 

Så kom barna som krøp inn under huden og vannet ble litt grumsete. 
Jeg oppdaget at de rundt meg observerte meg med undrende øyne. Noen kalte meg mystisk. De sa det positivt. De mente det var fordi jeg var "halvt japansk". 
De rundt meg ble mer og mer nysgierrige på hva som rørte seg inni meg. Antakelig ble jeg mer fjern jo mer de trengte seg på. Men de var lett å "lure" ved at jeg fortalte om alt mulig som virket personlig, men egentlig var helt uvesentlig. Jeg ble  mindre meddelsom om meg selv. 

Jeg unngikk venner som kom for nær. Fant alltid nye folk å være sammen med. Men meg selv og min aller nærmeste, min husbond, ble det vanekeligere å "lure".

Mine handlinger var enda ubevisste, men jeg ser det nå at mine unngåelser var fordi jeg ikke ville bli "oppdaget" - 
inntil en bombe falt og det ble brettet ut i #VG: Det hadde foregått seksuelle overgrep ved den norske skolen i Japan. Grumset kom opp. Det ble vanskelig å svømme. Jeg trodde jeg skulle drukne. 

Kanskje redningen var å drukne? Slik startet "avsløringene" på alvor, både for meg selv og for dem rundt meg. Jeg var da blitt 37 år.

Jeg kan spekulere om "hva ville hendt hvis..." . Jeg kan se det fra mange vinkler. Men min historie er er del av meg. Jeg har endelig akseptert den, og integrerer den litt etter litt. Den er en del av den jeg nå er.

Jeg er takknemlig for alle som har mast seg innpå meg - når det jeg bare ville var å  unngå nærvær. Hvor ofte satt jeg ikke på loftet når jeg ikke orket at noen kom nær.  Så ble det ropt og mast til jeg kom ut og ble med på kaffen, eller spillet, eller turen.

Jeg er takknemlig for dem som har trodd at jeg kunne mestre noe - også når når jeg smeltet til ingen ting. Takknemlig for de som så at jeg smeltet til ingen ting uten å skjønne hvorfor, og tok meg i forsvar. Takknemlig for dem som hentet meg inn når jeg rømte, både med kroppen og i hodet, og for dem som stanset meg fra selvskading når det var en fristende alternativ smerte.

Min takk går til min mann, og mine få venner som ikke lot meg gjemme meg, men  har trengt seg innpå og dradd meg ut. Døren jeg helst ville holde låst hele tiden, brøt de opp. Jeg har sjelden oppsøkt mennesker. Og noen har kanskje trodd at jeg avviste dem. OG det er vondt å tenke på at noen skulle kjenne seg avvist av meg.  Velsignet være dem som likevel oppsøkte meg. Ikke alle vet at deres nærvær brakte under inn i mitt liv.

Og bak det hele står Han. Jeg vet ikke hvor jeg ville vært uten å knnne gråte, være fortvilet og kjenne skammen og smerten sammen med Ham.  Ham som er den enste som holder min identitet fast og forteller meg hvem jeg egentlig er.  For i Ham er jeg er ikke det skitne, det unyttige, det uønskede, det udugelige barnet. I Ham finner jeg den Grete Han skapte og ville jeg skulle være. Gjennom Ham og de Han sender skrelles U-ene bort.

Tenker av og til på hvordan livet hadde vært hvis jeg ikke hadde hatt jevnlige besøk av en seksuell overgriper fra jeg var 8 til jeg var 11 år gemmel. Det er umulig å si. Men tankene hjemsøker meg oftere nå enn før. Hvordan ville jeg ha vært, hvilke andre veier ville jeg ha vandret enn dem jeg har gått? Det er kankje slike tanker alle får i min alder? jeg vet ikke. Og det er umulig å vite hva ellers ville ha skjedd. Jeg kan bare spekulere. Jeg er takknemlig for livet jeg har fått, for familie og alle gode mennesker jeg har møtt.
Men noe er jeg sikker på. Jeg - og mine nærmeste -  hadde sluppet mange vanskelige stunder som jeg kan linke direkte til overgrepene. Takk til dere som var der når det raste som verst inni meg.

http://www.nrk.no/programmer/tv/brennpunkt/1.6548864

Hun er det første tidligere misjonærbarnet som har gått til sivilt søksmål mot misjonsorganisasjoner for seksuelle #overgrep på internatskoler. Saken ble fulgt med stor interesse av andre tidligere #misjonærbarn. «Det har vært underlig å oppleve hvor villige organisasjonene har vært til å bruke store midler i sak mot en enkeltperson, etter at de i offentlige erklæringer påtok seg det moralske ansvaret for de belastninger mange misjonærbarn er påført i internat - slik det gikk frem av den store misjonærbarnundersøkelsen».

 http://www.dagen.no/2014/05/22/samfunn/forlik/misjonaerbarn/skyld/244992 

Hvor er #rettsikkerheten når de rike kan betale ved å presse på et forlik til den fattige, og på den måten få stanset en anke?
Hvorfor var NLM så ivrige etter å stanse anken at de punget ut me kr 500 000?
Hennes rådgivere mener anken ville hatt «betydelig bedre mulighet til å få gjennomslag i ankeinstansen - Var NLM så redd for denne anken?